Jeg lurer på om du er pålogget nå. Om du ville svart om jeg snakket.
Jeg har ikke følt behovet for å snakke med deg. Ikke på lenge. Ikke vet jeg hvorfor jeg skulle gjort det nå heller. Hva jeg ville fått ut av det.
Men ingen forstår meg nå. Jeg har ingen som kan si de kjenner følelsen, som hører på, fyller inn ordene jeg ikke finner frem til. Du forstod alltid. Du så meg. Tvers igjennom meg. Du lærte deg å kjenne meg på den harde måten, akkurat som jeg lærte å kjenne deg på den harde måten. Og det var jævlig, men det kom noe godt ut av det. Vi forstod hverandre, på et helt annet plan enn tidligere.
Jeg kan ikke lenger snakke med deg som før, og jeg vil ikke det heller. Ikke egentlig.
Hadde bare vært så godt å føle seg forstått.
Du er ikke den du var, og jeg ville blitt skuffet om jeg prøvde. Jeg vet det. Likevel savner jeg å ha en som alltid forstår. Alltid ser meg, ser hvordan jeg har det. Og jeg hater meg selv for å i det hele tatt tenke tanken..
Jeg tenker på døden. Hele tiden. Den er der, alltid. Som en fristende, mystisk, befriende mulighet. Jeg lengter etter døden. Jeg ser den hele tiden, og den taler til meg. Lokker meg innpå. I blant føles det som det er der jeg hører hjemme. At det er sånn jeg vil finne fred. Løsningen på alle problemer, alle problemer som er livet. Som er meg. Meg selv. Jeg. Det er det største problemet. Jeg er et eneste stort uløselig problem i meg selv. Det vil aldri bli rett. Jeg vil aldri bli rett.
Det føles så feil bare å leve. En uendelig følelse av at noe er galt, feil, motsatt av hva de skal være. Døden er et mye lettere alternativ. For det er et alternativ, er det ikke? Vi kan ikke velge om vi skal puste, det er en automatisk prosess. Men vi kan velge om vi vil la kroppen ta sitt neste åndedrag. Vi kan stoppe den fra og gjøre nettopp det. Det kan vi gjøre når vi vil. Men ikke uten hjelpemidler.
Hvorfor skal det være så naturlig å leve? Å vente helt til døden henter deg inn. Hvorfor blir det sett på som galt å velge døden fremfor livet? Det er dit vi alle ender opp, uavhengig av hva vi vil. Er det da negativt å ønske den? Blir man automatisk en melankolsk pessimist om man søker den opp?
Det blir sett på som bra å se det positive i ting som allmennelig er sett på som negativt. Hvorfor ikke døden? Hvorfor er det tilsynelatende innlysende å være redd for døden, og å holde døden uønsket? Hvorfor er det lært at det er noe negativt? Kanskje man vil få det bedre på den måten. Om man ikke klarer få det bedre med de mulighetene man får tillagt i livet du er gitt.
Det sies man har uendelig med muligheter. At de aldri tar slutt. Men ingen av mulighetene jeg finner ved å leve, puste, ånde her i livet er lenger fristende. Jeg vil rett og slett ikke ha dem. Jeg vil ikke bli bedre, jeg vil ikke få det bedre. Jeg vil ikke endre noen ting. Alt jeg vil er å gi slipp på alt. Falle ut i en endeløs tomhet. En evig ro.
Du er dum. Du klarer ikke å gjøre noe riktig. Ikke er det mulig å elske deg heller. Du er bare ikke spesiell nok. Såklart er du snill, ser grei ut, gjør aldri noen noe vondt. Allikevel kommer du aldri til å gi noen den følelsen. Følelsen som gjør dem villige til å gjøre alt for deg. Alt for å ha deg ved sin side, alt for å kunne kysse deg, holde rundt deg, elske deg. Du er bare ikke god nok. Du har ikke det lille spesielle, og aldri kommer du til å få det heller. Stikker deg ikke ut fra mengden. Mennesker vil ha deg i livet, såklart. Som en av alle andre. Men ikke noe mer. Du vil aldri bli noens ene. Så slutt å tro noe annet. Slutt å håp på ting du vet aldri vil skje. Det er bare ikke ment for deg.
Er det verdt det? Jeg vil jo bare at du skal ha det bra. Selvom jeg må lide for det. Men er det verdt løgnen, og smerten som følger med? Alt kommer tilbake nå. Prøver å si jeg er sterkere denne gangen, at nå. Nå skal jeg klare det. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje er jeg nøyaktig like svak enda. Kanskje jeg ikke klarer dette. Kanskje det blir for mye. Kanskje alt har blitt for mye. Ingenting fungerer. Jeg klarer ikke gi opp. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å klare å gi opp før det er for sent. Før jeg ikke klarer det mere. Før jeg avslutter alt. Det er skummelt. Å vite at det kanskje blir for mye. At dette kanskje blir til slutten. Slutten på alt.
Det er ikke det å være alene. Det klarer jeg, det har jeg vært før. Det som er vanskelig er å hver dag gå å savne, for å så få noe men ikke alt. Det å vite så godt hva man går glipp av, og det å hele tiden bli minnet på det. Jeg vil ikke tilbake. Ikke egentlig, og noen dager føler jeg at jeg virkelig har gått videre. Jeg tror at jeg ikke vil miste det helt. Selvom det kanskje ville vært lettere, er det ikke det jeg egentlig vil. For å være ærlig har jeg gitt litt opp å gjøre det som er best for meg. Jeg klarer det aldri uansett. For noen virker det vel som om jeg liker å såre meg selv, og noen ganger lurer jeg på om det faktisk stemmer. Jeg vil jo bare vekk fra dette. Bort fra alle følelsene, unna all smerten. Uansett hvor mye jeg prøver å tenke fremover, hvor mye jeg endrer tankegangen går ikke følelsene vekk. Jeg vet hva jeg burde tenke, men følelsene henger ikke med. Og det er det som gjør det så vanskelig. Å ikke vite når det slutter å være slik. Gi meg en dato'a. Vær så snill
Ganske festlig å se tilbake på klisje fylte tekster skrevet i tiden vi kun drev på, og jeg var full av sommerfugler og lykke. Vel.. tiden på rosa skyer er vel et stykke unna, og skyene har til nå forandret seg mørke skyer over meg. Allikevel angrer jeg ingenting. Aldri før har jeg hatt så vondt grunnet en person. Samtidig har jeg aldri brydd meg så mye om en levende skapning, og for første gang vet jeg at jeg virkelig var forelsket. Jeg var til tider så høy på kjærlighet at jeg såvidt kunne skimte bakken, og jeg elsket det. Ingenting kunne ødelegge humøret mitt den gangen, alt var lyserødt, og verden var et fantastisk sted. Jeg har nå, i en alder av 15 år, opplevd å virkelig elske noen. Ingen kan ta det fra meg. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve det med deg, og en del av meg vil nok alltid elske deg. Håper ikke du glemmer meg noengang da. Jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg aldri vil glemme deg, eller tiden vi hadde.
En dag kommer jeg til å se tilbake på dette og le. Le av hvor dum jeg var, hvor naiv jeg var, og hvor barnslig det var. Jeg kommer til å smile over minnene, og huske på hva det har lært meg. Alle erfaringer, og alt i meg sier meg at den dagen vil komme. Selvom det ikke føles sånn nå, vet jeg at den kommer, og det er nettopp dette jeg må fortelle meg selv. Det jeg må huske på. Det er på tide å være sterk nå. Jeg har vært svak så altfor lenge. Tidspunktet for å la fortid være fortid, og snu blikket fremover er kommet. Jeg har utsatt det for lenge nå, levd for lenge i fortiden. Tiden har gått, og mye har skjedd. Det er på tide at jeg følger etter, at jeg slutter å henge igjen. Det er en lang vei å gå, men jeg skal klare det. Fra nå av skal jeg stole på meg selv. For jeg er sterk, og det er på tide å vise det. Jeg skal tenke på bedre dager. Ikke de som har vært, men de som vil komme. Jeg har et helt liv å leve, det blir for dumt å kaste det bort på å bekymre meg og ergre meg over unødvendigheter. Det som har skjedd, har skjedd. Det kan ikke endres. Fremtiden derimot, ligger i min makt. Den er det kun jeg som bestemmer over.
Er det ikke egentlig en smule fascinerende? Muligens med et snev av ironi?
At jeg ikke klarer å la deg gå, mens du ikke klarer å la henne gå, mener jeg. Ganske festlig med tanke på at det faktum at vi holder igjen er for begge totalt bortkastet. Kanskje er det bare sånn. At hjertet vil ha det det vil ha, og at det ikke er noe man kan gjøre med det. For meg er det vel egentlig ikke noe å sette spørsmålstegn ved engang.
..Jeg tror nesten jeg må le litt. Mennesker er noen morsomme skapninger.
Jeg har prøvd. Prøvd å unngå å definere oss, men .. hva faen driver vi med? Ingenting blir riktig, det er bare .. teit. Og umulig. Og vondt. Jeg vil gi opp. I hodet mitt har jeg gitt opp, men jeg kjenner det. Hjertet gir ikke slipp. Det kjemper seg heltemodig gjennom smerten, og vil ikke innse at det er for ingenting. Jeg prøver og prøver, men jeg klarer ikke å finne ut hva jeg må gjøre. Jeg er redd det snart er for sent, at det ikke klarer mer. Jeg trenger at det gir slipp før det blir fullstendig ødelagt. Kan ikke gjøre noe. Det er utenfor min kontroll.
Jeg flyter fritt. Flyter med vinden. Jeg vet ikke hvor jeg ender, eller om jeg klarer å holde hodet over vann. Jeg har ikke lenger noe å holde fast i. Du pleide å være min redning, mitt ly, mitt land. Så ble du borte. Kanskje jeg dyttet deg bort, kanskje jeg slapp taket, uansett så er du borte. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Vet ikke hva jeg føler, vet ikke hva jeg vil. Ingenting virker trygt nå lenger. Hvor jeg havner, og om jeg klarer meg er opp til vinden. En uvisst skjebne som jeg ikke klarer å styre. Har fullstendig mistet kontrollen.
